Mange av dere har spurt meg om hvorfor jeg valgte å studere psykologi. Så nå har jeg endelig fått snekret sammen en liten tekst om faget og valget og hva jeg synes om det!
Psykologi beskrives gjerne som studiet av menneskets atferd, tanker og følelser. Målet er å forstå individer og grupper, både ved å etablere generelle prinsipper og ved å studere spesifikke tilfeller (f. eks en enkeltperson, en hendelse eller en gruppe). Mange vil si at et overordnet mål er å forbedre samfunnet. Kunnskap om psykologi brukes i utdanningssystemet, helsevesenet, arbeidslivet, og rettssystemet, for å nevne noen få, og psykologi innebærer mange ulike og omfattende områder. Noen spesialiserer seg i organisasjonspsykologi, andre i nevropsykologi og noen i sosialpsykologi, men mitt inntrykk er at man i bunn og grunn bør ha opparbeidet seg en grundig forståelse av alle de ulike områdene i løpet av utdannelsen. Det er i hvert fall noe jeg anser som essensielt. En fallgruve ved å snevre inn fokus for tidlig er vel manglende breddeforståelse og evne til å kunne se de større linjene. Og er det noe som er viktig for utvikling og fremgang er det tverrfaglig samarbeid og færre rigide skillelinjer mellom ulike tema- og fagområder. Noe jeg liker veldig godt med psykologi i seg selv er at det ligger og balanserer på grensen mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap.
Psykologer er blant annet opptatt av mekanismene bak menneskelig handling, samhandling og kommunikasjon, og hva som skjer i hjernen vår når vi sanser, føler, tenker og handler.
Fram til nå er mine favorittområder kognitiv nevropsykologi (sammenhengen mellom mentale prosesser og nervesystemet), sosialpsykologi/sosial kognisjon (omhandler relasjoner og interaksjon mellom mennesker) og klinisk psykologi (mentale lidelser og behandling). Jeg er i tillegg særlig opptatt av samspillet mellom arv og miljø, biologi og kultur, kropp og psyke, og hvordan man jobber for en mest mulig nyansert forståelse av dette samspillet. De filosofiske grunnstenene, epistemologi (læren om vitenskap og erkjennelse), ontologi (læren om verden og hvordan virkeligheten ser ut), og etikk (hva er rett og galt?), trigger meg også, og jeg føler at det å interessere seg for basale filosofiske problemstillinger er kjempe viktig for forståelsen av hva det er man driver med når man forsøker å lære seg et fag.
Til spørsmålet deres om hvorfor jeg valgte å studere psykologi; Vel, det er mange grunner til det, men den viktigste er vel at jeg alltid har vært veldig interessert i og nysgjerrig på mennesker, og hvordan vi fungerer. Som mamma sier; fra starten av spurte jeg hvorfor, og det var totalt umulig å stoppe kjeften på meg om man ikke tok meg på alvor og ga meg en ordentlig forklaring eller begrunnelse. Selv før jeg fikk ordentlig hårvekst på hodet. Dette fortsatte igjennom barneårene, og jeg ble blant annet veldig opptatt av alt som kontrasterte godhet og ondskap. Høres kanskje makabert ut med et barn som er genuint interessert i ondskap, men jeg var veldig følsom, og ble helt vill i nikkersen av å ikke forstå. Spørsmål rundt tema førte til et særemne om menneskets ondskap vs menneskets godhet – med utgangspunkt i Jens Bjørneboes bøker Bestialitetens historie, og Göran Tunströms bok Ørkenbrevet – på videregående. Er mennesket grunnleggende egoistisk (det egoistiske gen osv) eller er vi i bunn gode, empatiske og altruistiske?
Jeg gikk medier og kommunikasjon på videregående, og jeg elsker å jobbe kreativt, men til syvende og sist følte jeg et behov for å gjøre noe mer betydningsfullt. Jeg ville ha en jobb som innebar å hjelpe andre, og da jeg til slutt satt å veide jus i den ene hånda opp mot psykologi i den andre, var valget enkelt. Jeg ville tross alt bruke de kommende fem årene på å lese noe jeg syns var interessant i utgangspunktet, og ikke noe som først ville bli spennende og givende for meg når jeg var ferdig. Skal jommen si studiet har innfridd. I løpet av de første årene fikk jeg brynet meg på mange av problemstillingene jeg har tenkt på hele livet, og alt jeg har lært er som gull for meg. Jeg håper virkelig jeg kan få muligheten til å bruke alt gullet til å jobbe for Leger Uten Grenser, eller en lignende organisasjon i løpet av livet. Foreløpig vil jeg drive med alt mulig (og en utdannelse innen psykologi innebærer jo heldigvis tusen muligheter), men fellesnevneren er seffers at det skal gagne noen andre eller samfunnet på ett eller annet vis.
Folk spør ofte om jeg analyserer og tenker psykologi mer enn før, og jeg svarer som regel nei. Det er nok et faktum at tankene er formet av alt man har lært, og at flere av dem er mer velbegrunnede og vitenskapelig fundert enn før, men jeg valgte psykologi fordi jeg allerede stilte spørsmålet hvorfor i overkant mye. Noen snakker om det å være analyserende i negativt toneleie (kanskje mest når det kommer til å snakke og tenke alt mulig i stykker), men jeg tror at det å analysere mennesket blant annet forhindrer fordommer, forhåndsdømming og konflikt, og er roten til mye godt. Når man tenker over hvorfor, og sånn sett alltid tar andre menneskers historie og opplevelse til betraktning når man skal vurdere eller ta stilling, blir det enklere å forstå, selv når man er uenig eller opplever konflikt. Det innebærer jo å hele tiden ta på seg andre menneskers briller, og å fjerne seg litt fra sitt eget perspektiv.
Når jeg ser på meg sjæl tror jeg i alle fall det bidrar til å gjøre det enklere for meg å tro på det gode i mennesker generelt sett, og å akseptere, tilgi og vise toleranse. Av den grunn tror jeg det er superb å pleie det, f. eks ved å studere psykologi 😉
Så, til dere som vurderer utdannelsen har jeg ikke annet å si enn Kjør på, egentlig. Ubetalelig lærdom i livet generelt sett, og massevis av fantastiske jobbmuligheter!
Tankekarusell 