Nyutdannet psykolog i Tigerstaden

Ferdigutdannet ja, og hva så? Det er ingen hemmelighet at det er et reint helvete å få sin første jobb som psykolog i Oslo. Det er rett og slett tørke når det kommer til utlyste stillinger i Tigerstaden og omegn. Ørken-tørke. Jeg har fått høre endel skrekkhistorier om hvordan nyutdannet-søknadene ofte havner i uaktuell-bunken før gjennomlesning.

 Jeg var så heldig å få meg et psykologvikariat raskt, faktisk så raskt at diplomet mitt enda ikke hadde ankommet postkassa. Det var et resultat av å jobbe som miljøterapeut på den aktuelle avdelingen, være på hugget, selge meg sjæl, og håpe på det beste. Man kan føle seg masete, men det er bare å legge selvhøytideligheten på hylla, og være maksimalt ivrig, dog ydmyk.  Jeg er per dags dato evig takknemlig for jobben, som har gitt meg bøttevis med klinisk erfaring, veiledning, gode referanser, og en psykologstilling på CVen. Jobbsøkingsprosessen er fortsatt krevende, og det vil den nok fortsette å være – men jeg velger å håpe på at jeg kanskje kan unngå uaktuell-bunken, og komme meg til jobbintervjuer!

Tips til deg som fortsatt studerer blir i den sammenheng:

Nr 1. Jobb som miljøarbeider på en relevant arbeidsplass (der psykologer er en del av ansattgruppen), og dropp tanker som “jeg vil jobbe på et kult og ungdommelig sted mens jeg ennå kan”. Skaff deg kontakter, vær tydelig på at du vil jobbe der som psykolog når du er ferdig, snakk med leder, og bli kjent med kolleger. Noen av dem får kanskje lyst til å hjelpe deg dersom du gjør en sabla god jobb og er en hyggelig ansatt! Networking er virkelig ikke forbeholdt andre bransjer.

Nr 2. Ha dette i tankene også i hovedpraksisen. Be om attest fra veilederen din, invester i relasjoner til kolleger du kommer overens med, og plei dem. Sørg for at de ikke glemmer deg (sånn tenker i alle fall jeg). Det kan videre være en fordel å ha hovedpraksis på en av de mindre populære arbeidsplassene, tro det eller ei. På sånne steder er det større sjans for å bli ansatt når du er ferdig, sett at du har gjort en god jobb! Da stiller du foran i køen sammenlignet med psykologer som har jobbet på andre steder, for du kjenner både pasientgruppen og organisasjonen!

Om du er en av de heldige sjeler som trives med å bo i mindre byer enn Oslo, blir det mest sannsynlig ikke fullt så utfordrende, men tipsene kan nok være gode å ha med seg uansett geografisk plassering! Skitt fiske.

Hovedpraksisen vinker i horisonten

Jeg har fått forespørsler om flere tekster vedrørende praksisperioden, så jeg skriver på oppfordring: Gled dere! Alle jeg kjenner var usannsynlig fornøyde, og utviklet en forkjærlighet for feltet de arbeidet innenfor. Jeg tror det første møtet med terapeutisk arbeide blir positivt for de fleste av oss, fordi vi endelig får omsette kunnskap til praksis; fordi vi endelig kan lese noe og relatere det til konkrete hendelser og saker vi arbeider med i det daglige. Når man leser seg opp for en klient, og ikke for en eksamen, blir kunnskapen, og ikke minst tilværelsen, så mye mer appellerende. Du får gjøre det du har ventet så altfor lenge på – du får muligheten til å bruke kompetansen din, og hjelpe noen.

Når jeg ser tilbake på praksisperioden per dags dato kan jeg nesten se de rosenrøde brilleglassene mine. Jeg lærte mye nytt hver eneste time, jeg møtte spennende, interessante, flotte, og rare mennesker, og jeg hjalp faktisk mange. Jeg vet jo at det var både tøft, utfordrende, og vanskelig til tider, men alt i alt husker jeg det som en fantastisk fin periode. Som jeg har skrevet i et tidligere innlegg; praksisen er en periode der du skal finne fram til hvem det er DU er som terapeut. Man bør altså sette av tid til å lene seg tilbake for å smake ordentlig på hva det er man egentlig opplever, å ta en grundig titt på sin egen bevissthet, og å jobbe hardt med seg selv. Oppi alt kaoset som følger med en ny og hektisk hverdag og timeplan, og mange andre menneskers problemer svirrende rundt oppi topplokket, er det viktig å minne seg selv på dette. Jeg vil si at jeg klarte akkurat det, og jeg tror det er derfor jeg sitter igjen med de gode minnene. Mindfullness-kurset jeg tok i København var nok en bidragsyter på det området.

Par kom inn til meg med stive kropper, tårevåte blikk, sinte kommentarer, og null forståelse for den andre partens utsagn, men forlot meg 8 uker senere, hånd i hånd, mens de fortalte meg at jeg hadde vært deres reddende engel. Andre klienter kom inn til meg alene, med taleflom, et hav av det de mente var uløselige problemer, umulige relasjoner, grusomme hendelser (traumer, vold, rus, misbruk) og knusende, negative tanker som et evinnelig hakk i den plata man aldri kan stoppe – psyken, men forlot meg med smil, klare ideer om løsninger, mestringsopplevelser de aldri hadde sett for seg at de ville ha, økt selvfølelse, og en sterk tro på egne evner, og på fremtiden. Jeg fikk oppleve å hjelpe vilt fremmede mennesker i en terapeutisk kontekst, men min faglige verktøykasse. Det er ikke noe å kimse av! Jeg fikk selvfølgelig samtidig oppleve store utfordringer, og noen klienter måtte jeg henvise videre. Noen kom jeg ingen vei med. Noen var skeptiske til meg og min kompetanse, og ville bytte terapeut. Noen måtte overbevises av veilederen min. Noen kom bare ikke tilbake. Men det var helt greit; det var ofte disse klientene jeg lærte aller mest av å jobbe med, og sakene førte til lærerike og utviklende samtaler med kolleger og veiledere. Det kan være vondt å ikke klare å bidra, for det krever ofte svært mye av et menneske å oppsøke en terapeut, men veilederen min sa alltid; dersom du makter å gjøre tilstanden 1% bedre, og i det minste ikke forverrer den, skal du ikke straffe deg selv. Da må du ta det som en læringserfaring, eller håpe på bedre resultater ved neste møte.

Mange spør om man ikke blir utslitt og deppa av å jobbe som terapeut, og det finnes det ikke noe entydig svar på. Det kommer nok veldig an på hvem man er som type, og man finner ofte ikke ut av det før man begynner å jobbe. For min del er svaret foreløpig nei, men det finnes selvfølgelig dager hvor det rett og slett blir for mye stress, kaos og jævelskap på én gang. Noen klienter har en spesiell evne til å suge alt av energi og positive emosjoner ut av kroppen din, så da blir det å hente seg inn igjen en viktig arbeidsoppgave. På en god måte. Å ta godt vare på seg selv. Jeg husker f. eks en time med en klient som gråt intenst og hysterisk absloutt hele veien, fra start til slutt. Hun hadde så mye på hjertet at det var nærmest umulig å strukturere samtalen, eller lirke noe konstruktivt inn i alt det ravnsvarte. Ved timens ende hadde vi gått langt utover fastsatt tid, men jeg følte meg så hjelpesløs at jeg likevel tok meg tid til en evaluering (hun fylte følgelig ut skjema for klient- og resultatstyrt praksis; med ulike skalaer for vurdering av terapeut, innhold, etc). Til min store overraskelse viste det seg at dama var fornøyd – både med meg og det vi hadde brukt tiden vår på. Jeg syklet skjelvende hjem, og la meg på gulvet som en luftfattig luftmadrass, gispet etter oksygen, og hadde lyst til å grine. Etter 15 minutters meditasjon og 15 minutters refleksjon konkluderte jeg med at her hadde jeg latt mitt eget behov for å være en flink terapeut ta for stor plass – det var mine ønsker om å klare å hjelpe umiddelbart, bidra til innsikt, fremkalle et smil i all gråten, eller en positiv tankerekke, som gjorde meg desperat og usikker på innsiden. De høye aspirasjonene til en nyutdannet psykolog er noe klienter kan få mye ut av, men som samtidig kan være totalt drepern for terapeuten. I senere samtale med veileder om dette fikk jeg et godt råd; når man føler at hendene er bundet, må man bare stå i det med klienten, være der sammen med, støtte så godt man kan, og ta i mot. Denne opplevelsen var altså til stor hjelp for meg – jeg ble flinkere til å lene meg tilbake og la tingene gå sin gang, og til å sette i gang intervensjoner når klienten, og ikke jeg, var klar for det.

I den første perioden av praksisen skilte jeg meg fra okseringen i nesa (den herlige septumen jeg elsket så høyt), sminket meg så vidt det var, tok på meg de kjedeligste klærne jeg hadde i mitt eksentriske og spraglete klesskap, moste det jålete løshåret sammen til en ugjenkjennelig knopp, og trasket avsted. På familievernkontoret ble jeg selvfølgelig møtt av voksne mennesker, med erfaring, og voksen-klær. Med tid fikk jeg imidlertid vite at veilederen min hadde vært en rimelig rocka fant med ubestemmelige mengder ringer i ørene, og at min kollega hadde kjørt en Sinead O’Connor i mange hersens år. Jeg ble også oppmerksom på at voksen-klær ikke nødvendigvis er kjedelige og nøytrale, og at psykologer generelt sett er alminnelige mennesker, med både variert klesstil og karakteristiske gester og uttrykk. Ok, så visste jeg kanskje alt dette fra før av, men jeg gikk allikevel til verks med en sterk følelse av at personligheten min måtte skjules, både på utsiden og innsiden, og at nøytralitet var ekvivalent med profesjonalitet.

Nøytralitet skulle vise seg å være et umulig ideal. Ok, så visste jeg kanskje også dette fra før av, men jeg var sikker på at et nøytralt utseende ville hjelpe meg, og kompensere for min unge alder. Per i dag er jeg usikker på om dette har noe særlig betydning dersom man klarer å få etablert en god terapeutisk relasjon og allianse, og er profesjonell til fingerspissene når det kommer til det som teller mest: behandlingen. Dersom man sitter der med septum i nesa og er sminket for fest er det mulig noen klienter umiddelbart vil distansere seg fra deg, og sporenstreks bestemme seg for at du er feil type – men den avgjørelsen kan de like gjerne ta basert på ansiktstrekkene dine eller mengden rynker. Forskningen på bruk av uniformer har i tillegg klargjort at dette medfører en form for sterilitet som svært få klienter foretrekker. Puh, man kan altså slappe litt av, og jeg trengte ikke kjøpe inn kontor-drakter til alle ukens arbeidsdager. Med tid ble jeg mindre opptatt av min fysiske fremtoning, og mer opptatt av hva jeg sa og gjorde, i møte med klienter. Det å bidra til trygghetsfølelse, og forsikre noen om at de har kommet til rett sted, og er i kompetente hender, har svært liten sammenheng med hvilke klesplagg det er du henger på kroppen.

Slike opplevelser var de første i en lang rekke opplevelser, som økte min interesse for tema “personlig versus profesjonell”. Klienters spørsmål om meg, uttalte skepsis, bestillinger, og usikkerhet ledet flere ganger til at jeg vurderte det som hensiktsmessig å være åpen om egne tanker og følelser, bakgrunn, ideer om rasjonale og metode, og til og med egne opplevelser på privaten. Jeg arbeidet da også i et fagmiljø preget av aksept for bruken av terapeutisk selvavsløring og transparens, dersom det gagner klienten. Det var beklagelig nok lite håndfaste regler og retningslinjer å finne, og utdanningen min hadde ikke direkte tatt tak i emnet. Følgelig følte jeg et behov for å kunne begrunne denne typen praksis med empiri og teori. Det endte med at jeg både i min praksisoppgave, og i min hovedoppgave, dykket dypere inn i disse temaene, og litteraturen som eksisterer på området.

Psykologpraksisen kan altså åpne nye dører hva angår faglige interessefelt, og gjøre deg tryggere som terapeut. Vet du ikke hva du skal skrive hovedoppgave/master/speciale om? Fortvil ikke! Temaet kommer mye mulig til deg når du begynner å praktisere! Kanskje du til og med finner deg en relativt lite utforsket problemstilling, som du brenner for, og mener må frem i lyset? Det gjorde jeg, og all takk til praksisen for det. Kollegene jeg drøfter det med per i dag blir svært engasjerte, og jeg føler meg tryggere som terapeut takket være litteraturstudien min – det som gjorde meg usikker og vinglete i starten, utgjør nå en kilde til trygghetsfølelse hva angår egen rolle som terapeut 🙂 Hurra!

Psykologpraksis

Når man er psykologistudent (det være seg på profesjonsstudiet i Norge, eller på kandidatstudiet i Danmark), skal man før eller siden ut i praksis. Man er kanskje både spent og nervøs og glad og redd på én gang, og mange aner ikke hva de kan forvente seg. Noen vet tidlig hva slags problematikk de vil jobbe med, mens andre syns alt virker like spennende. Noen vet tidlig hvilken klinisk retning de vil satse på, mens andre velger bevisst å være eklektiske. Pensumbøkene og forskningen forteller oss at relasjonen og alliansen mellom klient og terapeut forklarer 40 % av forbedringen som skjer som resultat av terapi. Kun 20 % forklares av metoden og teknikken terapeuten bruker. Det å være lydhør og mottakelig for kunnskap, modeller, og teori fra ulike psykologiske tradisjoner fremstår altså som rimelig lurt – da det er de åpne, fleksible og tilpasningsdyktige terapeutene som er i stand til å hjelpe ulike mennesker. Empati, forståelse, ektehet, ærlighet, omsorg. De er alle kvaliteter klienter oppgir som virksomme, betydningsfulle og positive. Hva i all verden skal man lene seg på når man er fersk og uerfaren da? Er det virkelig sånn at man bare må kaste seg ut i det og stole på at man har det som trengs? Ja. Når man skal ut i praksis er det en fordel å tro at man er i stand til å bidra med noe.

Tips: Husk på at du skal finne fram til hvem det er DU er som terapeut. Du skal altså gå inn i en prosess som i stor grad handler om å blande sammen vitenskap og personlighet på en god måte. En måte som gjør deg komfortabel og trygg.

Jeg tviler på at mange drukner i trygghet og selvtillit i møte med sin første klient, så å oppfordre folk til å klappe seg selv endel på ryggen er nok ingen dum idé. Personlig opplevde jeg det som skummelt å ikke huske all litteraturen jeg har vært igjennom på rams, rett og slett fordi det hadde vært en betryggende sutteklut i en ukjent situasjon. Åh, skulle ønske jeg kunne visualisere hele manualen for kognitiv terapi, åh, skulle ønske jeg husket alle detaljene knyttet til formuleringer i en mindful tilnærming.. Åh, skulle ønske jeg visste akkurat hva det var klienten ville på forhånd! Sånn er desverre aldri realiteten, og selv de eldste psykologoraklene lærer seg nye ting, leser seg opp, går på workshops og kurs, og blir overrasket til tider. Å minne seg selv på nettopp det hjalp i alle fall meg.

Tips: Stol på at alle de årene med arbeid, læring, lesing, pugging, diskusjoner, øving, fremføring, refleksjoner, og gruppearbeider, gjør akkurat deg mer rustet til det du skal, enn de fleste andre. En likandes personlighet, sosial intelligens, og et godt hjerte er kanskje viktigst, men psykologi har fått status som vitenskap av en grunn.

Jeg fikk praksisplass på et familievernkontor som jeg hadde fått anbefalt. Det var min førsteprioritet fordi jeg hadde fått høre at man får svært mye erfaring med klientarbeid, både som primærterapeut og som ko-terapeut, og at man tildeles en del ansvar ganske raskt. Jeg tenkte det var viktig å få utnyttet tiden sin best mulig, så jeg ville på mange måter bli kastet inn i det. Det å bli kjent med seg selv som terapeut, føle på rollene, asymmetrien, og alt det nye ved en slik relasjon krever en del gjentakelse, eller øvelse om du vil. Man blir kanskje aldri utlært, men man kan jo håpe på å bli en smule tryggere etter en praksisperiode med mye deltakelse og aktivitet.

I familievernet jobber man med par, familier, enkeltindivider og grupper. All slags problematikk kan dukke opp; f. eks konflikter, vold, rusmisbruk, psykiske lidelser, overgrep, og traumer. Knutepunktet er at problemene er relasjonelle; de påvirker mer enn ett menneske (gjerne familie) – noe som egentlig kjennetegner de aller fleste av menneskets problemer. Vi lever ei i vakum. Psykologene på kontoret jobber ut i fra diverse tilnærminger, men mange av dem er selvfølgelig tett knyttet til familieterapifeltet (systemisk, strategisk, narrativ, reflekterende, løsningsfokusert, emosjonsfokusert, kognitiv osv). Den læringsorienterte og meningsutvekslende kulturen på kontoret gjorde meg roligere, og mindre redd for å feile, allerede fra første dag. Det hadde ekstremt stor verdi for min del – ingen skulle teste meg, sjekke meg, overvåke meg, se ned på meg, eller betvile mine evner. De var der for å dytte meg i ryggen, i riktig retning, og gi gode råd. Hadde jeg ravet i feil retning hadde jeg nok fått klar beskjed, men det var mye rom for at alle nybegynnere må føle seg varsomt frem.

Tips: Finn fram til ditt eget tempo, men vær litt vågal (les: modig). Mange er enige om at jo lenger man er på en praksisplass før man begynner å ha egne klienter, jo større blir barrieren.

Da jeg begynte følte jeg meg som sagt veldig avhengig av å ha noe enkelt og tydelig å lene meg på. Jeg visste på mange måter at det farfar en gang sa er veldig sant; du utdanner deg jo enkelt forklart til å bli en helsikes god samtalepartner, – men kunnskapskravene gnager og skraper voldsomt når man ikke bare skal samtale som en god venn, men som en profesjonell fagperson.  Jeg opplevde manualen for løsningsfokuserte samtaler, og reflekterende prosesser, som gode utgangspunkt. Man kan plukke ut noen retningslinjer og spørsmål som passer for en selv, og hente dem frem når man ikke vet hvilken vei man skal ta, når samtalen stagnerer, eller når man blir nervøs. Når man er nybegynner må det være lov for å øke trygghetsfølelsen, og etter hvert forsvinner behovet. Jo tryggere man blir på sin fagidentitet og rolle som terapeut, jo mer blir man i stand til å lene deg tilbake og la klienten vise vei, om det er det de trenger. Jeg tror de fleste etterligner andre psykologer i starten, og er relativt metodisk rigide. Etterhvert plukker man fra kunnskapensbasen som om den skulle ha vært en hyggelig buffet med alternativer for hver enkelt klient.

Tips: Velg deg noen konkrete retningslinjer for samtaler, spørsmål, eller formuleringer som du kan hente fram dersom nervøsiteten melder seg og du ikke klarer å være i det uten noe å lene deg på.

Tips: Gled deg!

Til psykologspirene: Mer stoff om praksisperioden kommer!

Til psykologspirer som vil til Danmark

Veldig mange stiller praktiske spørsmål angående psykologistudiet i Norge/Danmark, så tenker det er like greit å mekke ett innlegg jeg kan henvise til fremover. For dere som allerede vet at dere vil til Danmark: trykk her for orakelet som besitter alt av info og svar.

Jeg tok bachelorgraden min ved Universitetet i Oslo. I utgangspunktet hadde jeg mange tanker om å jobbe i organisasjoner og arbeidslivet, f. eks som organisasjonsutvikler, headhunter, eller leder. Om man tar en master i organisasjonspsykologi er man rimelig sikra, og det var noe jeg var opptatt av å være på den tiden (i tillegg til at jeg veldig gjerne ville lære mer om, og studere, psykologi). Med litt tid ble det likevel tydelig for meg at andre områder innen psykologien kanskje interesserte meg enda mer – blant annet det kliniske (terapi, psykologrollen etc).

Om jeg skulle bli psykolog (få yrkestittelen), måtte jeg i så fall begynne utdannelsen på nytt. Jeg hadde blitt nødt til å gå Bjørknes for å bedre noen av karakterene mine fra vgs, og ta mer realfag, for så å søke meg inn til profesjonsstudiet (6 år på UiO – man kan gjøre det på andre måter i andre byer i Norge, men jeg ville ikke bo i en by mindre enn Oslo). Det at jeg allerede hadde masse psykologieksamener fra samme universitet bak meg hadde ingenting å si. Konklusjon: uaktuelt.

Men, så hørte jeg om ordningen i Danmark! Om du utdanner deg til å bli psykolog i Skandinavia, skal man kunne jobbe i alle tre land, uten vesentlige problemer. I Danmark tar alle studentene bachelorgrad først, uavhengig av om de vil bli klinikere eller jobbe f. eks som forskere eller organisasjonspsykologer. Det er først når de skal begynne på mastergraden at de velger retning.

Jeg søkte meg altså til de forskjellige universitetene i Danmark, og kom inn på supplering til Kandidatutdannelsen i Psykologi i Køben; dvs. at jeg måtte ta 40 ekstra studiepoeng før jeg fikk begynne. Den norske bachelorgraden bestod av mye mindre psykologifag enn den danske (jeg hadde bla 40 studiepoeng fra pedagogisk institutt), så jeg måtte fylle på med mer Biologisk- og Nevropsykologi, Klinisk psykologi og Personlighetspsykologi. Jeg hadde egentlig ikke trengt det, for jeg kom inn i Århus med én gang – men jeg ville på død og liv bo i Køben.

Så Køben ble det. Vil si det har vært ganske bra, men preget av litt for lite interaksjon for min smak (har hørt rykter om at utdannelsen er bedre når det kommer til det relasjonelle i Århus og Aalborg, selv om København er ratet høyere hva angår det faglige, i internasjonale kåringer etc).

Jeg har nå tatt 70 studiepoeng på ett år, for å slippe å ta fag ved siden av praksisen min (mye fordi jeg ville ta praksisen i Oslo, bla fordi jeg ikke er noe særlig rå på å snakke dansk, og tenker på nettverksbygging), og det har gått greit. Har lest sinnsykt mye på kort tid, og kastet om meg med salte, bitre tårer til tider – mengden pensum og prøvelser økte ganske brått med overgangen til mastergrad – men jeg har jo klart meg bra, og sitter igjen med gode karakterer.

Nå gjenstår altså en knakende fin praksisperiode på ca tre måneder, en innlevering av praksisoppgave, og hovedoppgaveskriving til høsten. Hovedoppgaven skal veiledes av en professor ved Københavns universitet – men det er kun snakk om et par møter i løpet av semesteret.

Når man er ferdig er det bare å begynne å jobbe. Man fungerer som psykolog og har samme lønn, men man må jobbe hele to år i Norge før man får autorisasjon her. Det innebærer først og fremst at du ikke kan starte for deg selv, eller starte spesialisering, med én gang; du må ansettes og jobbe med andre psykologer i to år – noe jeg anser som relativt lurt og fint.

Håper at jeg med dette har svart på alle spørsmålene deres! Dere kan jo også høre med Norsk Psykologforening 😉

Hvorfor valgte jeg psykologi?

Mange av dere har spurt meg om hvorfor jeg valgte å studere psykologi. Så nå har jeg endelig fått snekret sammen en liten tekst om faget og valget og hva jeg synes om det!

Psykologi beskrives gjerne som studiet av menneskets atferd, tanker og følelser. Målet er å forstå individer og grupper, både ved å etablere generelle prinsipper og ved å studere spesifikke tilfeller (f. eks en enkeltperson, en hendelse eller en gruppe). Mange vil si at et overordnet mål er å forbedre samfunnet. Kunnskap om psykologi brukes i utdanningssystemet, helsevesenet, arbeidslivet, og rettssystemet, for å nevne noen få, og psykologi innebærer mange ulike og omfattende områder. Noen spesialiserer seg i organisasjonspsykologi, andre i nevropsykologi og noen i sosialpsykologi, men mitt inntrykk er at man i bunn og grunn bør ha opparbeidet seg en grundig forståelse av alle de ulike områdene i løpet av utdannelsen. Det er i hvert fall noe jeg anser som essensielt. En fallgruve ved å snevre inn fokus for tidlig er vel manglende breddeforståelse og evne til å kunne se de større linjene. Og er det noe som er viktig for utvikling og fremgang er det tverrfaglig samarbeid og færre rigide skillelinjer mellom ulike tema- og fagområder. Noe jeg liker veldig godt med psykologi i seg selv er at det ligger og balanserer på grensen mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap.

Psykologer er blant annet opptatt av mekanismene bak menneskelig handling, samhandling og kommunikasjon, og hva som skjer i hjernen vår når vi sanser, føler, tenker og handler.

Fram til nå er mine favorittområder kognitiv nevropsykologi (sammenhengen mellom mentale prosesser og nervesystemet), sosialpsykologi/sosial kognisjon (omhandler relasjoner og interaksjon mellom mennesker) og klinisk psykologi (mentale lidelser og behandling). Jeg er i tillegg særlig opptatt av samspillet mellom arv og miljø, biologi og kultur, kropp og psyke, og hvordan man jobber for en mest mulig nyansert forståelse av dette samspillet. De filosofiske grunnstenene, epistemologi (læren om vitenskap og erkjennelse), ontologi (læren om verden og hvordan virkeligheten ser ut), og etikk (hva er rett og galt?), trigger meg også, og jeg føler at det å interessere seg for basale filosofiske problemstillinger er kjempe viktig for forståelsen av hva det er man driver med når man forsøker å lære seg et fag.

Til spørsmålet deres om hvorfor jeg valgte å studere psykologi; Vel, det er mange grunner til det, men den viktigste er vel at jeg alltid har vært veldig interessert i og nysgjerrig på mennesker, og hvordan vi fungerer. Som mamma sier; fra starten av spurte jeg hvorfor, og det var totalt umulig å stoppe kjeften på meg om man ikke tok meg på alvor og ga meg en ordentlig forklaring eller begrunnelse. Selv før jeg fikk ordentlig hårvekst på hodet. Dette fortsatte igjennom barneårene, og jeg ble blant annet veldig opptatt av alt som kontrasterte godhet og ondskap. Høres kanskje makabert ut med et barn som er genuint interessert i ondskap, men jeg var veldig følsom, og ble helt vill i nikkersen av å ikke forstå. Spørsmål rundt tema førte til et særemne om menneskets ondskap vs menneskets godhet – med utgangspunkt i Jens Bjørneboes bøker Bestialitetens historie, og Göran Tunströms bok Ørkenbrevet – på videregående. Er mennesket grunnleggende egoistisk (det egoistiske gen osv) eller er vi i bunn gode, empatiske og altruistiske?

Jeg gikk medier og kommunikasjon på videregående, og jeg elsker å jobbe kreativt, men til syvende og sist følte jeg et behov for å gjøre noe mer betydningsfullt. Jeg ville ha en jobb som innebar å hjelpe andre, og da jeg til slutt satt å veide jus i den ene hånda opp mot psykologi i den andre, var valget enkelt. Jeg ville tross alt bruke de kommende fem årene på å lese noe jeg syns var interessant i utgangspunktet, og ikke noe som først ville bli spennende og givende for meg når jeg var ferdig. Skal jommen si studiet har innfridd. I løpet av de første årene fikk jeg brynet meg på mange av problemstillingene jeg har tenkt på hele livet, og alt jeg har lært er som gull for meg. Jeg håper virkelig jeg kan få muligheten til å bruke alt gullet til å jobbe for Leger Uten Grenser, eller en lignende organisasjon i løpet av livet. Foreløpig vil jeg drive med alt mulig (og en utdannelse innen psykologi innebærer jo heldigvis tusen muligheter), men fellesnevneren er seffers at det skal gagne noen andre eller samfunnet på ett eller annet vis.

Folk spør ofte om jeg analyserer og tenker psykologi mer enn før, og jeg svarer som regel nei. Det er nok et faktum at tankene er formet av alt man har lært, og at flere av dem er mer velbegrunnede og vitenskapelig fundert enn før, men jeg valgte psykologi fordi jeg allerede stilte spørsmålet hvorfor i overkant mye. Noen snakker om det å være analyserende i negativt toneleie (kanskje mest når det kommer til å snakke og tenke alt mulig i stykker), men jeg tror at det å analysere mennesket blant annet forhindrer fordommer, forhåndsdømming og konflikt, og er roten til mye godt. Når man tenker over hvorfor, og sånn sett alltid tar andre menneskers historie og opplevelse til betraktning når man skal vurdere eller ta stilling, blir det enklere å forstå, selv når man er uenig eller opplever konflikt. Det innebærer jo å hele tiden ta på seg andre menneskers briller, og å fjerne seg litt fra sitt eget perspektiv.

Når jeg ser på meg sjæl tror jeg i alle fall det bidrar til å gjøre det enklere for meg å tro på det gode i mennesker generelt sett, og å akseptere, tilgi og vise toleranse. Av den grunn tror jeg det er superb å pleie det, f. eks ved å studere psykologi 😉

Så, til dere som vurderer utdannelsen har jeg ikke annet å si enn Kjør på, egentlig. Ubetalelig lærdom i livet generelt sett, og massevis av fantastiske jobbmuligheter!

Mindfullness på skolebenken

Nå gjør jeg meg klar for å bla løs i den første boka. Den er hard og lukter nytt. Jeg jobber for å gjøre det til en interessant affære, og jeg prøver å være tilstede i nuet. Boka jeg skal lese omhandler Mindfullness og hvordan man kan bruke det i den terapeutiske relasjon for å forbedre den. Mindfullness er en av de syv faktorene som må oppfylles om man skal bli opplyst (enlightment) i følge Buddha. Enlightment er en tilstand der hat, sjalusi, ignoranse og vrangforestillinger ikke eksisterer lenger, og mindfullness innebærer å være oppmerksom og bevisst nuet, med aksept. Dette anses som en stor styrke (superpower). Buddha mente man bør etablere mindfullness i hverdagslivet ved å jobbe med å være oppmerksom og klar over ens kroppslige opplevelser, ens sanser, ens tanker, og bevisstheten selv. Denne prosessen skal visstnok støtte opp under analyse, som er roten til all visdom.

Mindfullness endrer ikke bare den fysiske og psykiske helsen vår, men også genutrykket vårt!

Mindfullness skal styrke vår evne til at se virkeligheten, sånn som den er – uten filter. Man skal forsøke å registrere hva som skjer uten å dømme og tolke, og uten å reagere automatisk og vanemessig. Vi er alle så vant til å kontrollere ting for å få dem til å utvikle seg i vår retning – vi er så vant til å automatisk tolke og tillegge det vi ser og opplever en betydning.

I psykologien defineres det på flere måter, blant annet: “bringing one’s complete attention to the present experience on a moment-to-moment basis”, “paying attention in a particular way: on purpose, in the present moment, and nonjudgmentally”, “paying attention with empathy, presence and deep listening”, “a kind of nonelaborative, nonjudgmental, present-centered awareness in which each thought, feeling, or sensation that arises in the attentional field is acknowledged and accepted as it is”, “a shift from a doing-mode to a being-mode”, “when you are mindfull you are fully alive, and fully present. When you are mindfull you can recognize, embrace and handle the pain, the sorrow in you and around you”. Det kontrasteres f. eks til å leve på autopilot.

Før anså man alt som kom fra østen, eller, kanskje egentlig alt som ikke kom fra vesten, som kvakksalveri og tullball. New Age tøv og vrøvl for søkende, spirituelle sjeler. Men, man har nå f. eks funnet ut at mindfullness er effektivt med kronisk smerte, stress, kreft, og spiseforstyrrelser. Mindfullness-basert kognitiv terapi fungerer også ekstra godt med tilbakevendene depresjon. Gjerne bedre enn kognitiv terapi alene (en terapiform som stort sett blir ansett som den beste for depresjon). I tillegg har mange leger og psykologer som jobber med bla avhengighet, suicidale, traumer og HIV/AIDS fattet interesse for metodene fordi man observerer suksess i klinisk praksis, og en massevis av studier gjennomføres hele tiden (for å kvantifisere og vitenskapeliggjøre det hele). Altså har metodene gradvis fått innpass på universitetene også i dag. Metodene inkluderer bla meditasjon, pusteøvelser og andre mer tankeorienterte teknikker.

Studenter som skal bli terapeuter går gjerne igjennom ulik trening, f. eks trening i inter-personlige ferdigheter. Det handler nærmest om å trene seg opp til å være et forståelsesfullt menneske og en god samtalepartner. Mange studenter trenger f. eks å trene en del på å være empatiske. Nå ser det imidlertidig ut til at det man lærer under trening ikke alltid internaliseres (gjøres til en del av en selv, noe man praktiserer hele tiden, noe som skjer automatisk), og en del forskere mener mindfullnesstrening er veldig lovende på dette området, nettopp fordi man har sett at man igjennom å praktisere mindfullness blir mer positivt innstilt til seg selv og andre, og mer aksepterende, jevnt over. 200 medisinstudenter som gjennomførte denne typen trening fremviste store økninger i nivå av empati (alpha på .89 for de spesielt interesserte!), og ellers har man dokumetert at alliansen mellom terapeut og klient forbedres om terapeuten praktiserer.

I bunn og grunn så er mindfullness noe vi alle bør praktisere, for å få det bedre med oss selv og våre medmennesker, og jeg skal begynne så raskt som mulig. Det er imidlertidig et problem.. Har dere noen gang prøvd å meditere? Bare dette med å tømme hodet for tanker er jo en fin innledende øvelse – og jeg klarer det omtrent ikke! Sinnsykt vanskelig og krevende skal jeg si dere. Jeg la meg ned, lukket øynene og jobbet for harde livet, mentalt, for å ikke tenke en tanke. Kun fokusere på å kjenne kroppen min og pusten min. Det gikk ikke særlig bra. Det var faktisk overveldene å oppleve hvor lite kontroll jeg hadde, og hvor ofte jeg gled ut og fant med selv halvveis inni en ny tankerekke. Men – øvelse gjør vel mester, så skal sette av ti minutter minst hver dag (kanskje greit å avslutte kvelden med det), fra nå av.

Det er ganske sært at vi lever i en verden hvor vi syns det virker komisk å sette seg ned for å gjøre ingenting. At vi opplever det som litt fjåsete og påtatt rett og slett. Det er da det er om å gjøre å huske på at det er folk i vesten som har klart å gjøre disse greiene til noe trendy; en pengemaskin. Det er i bunn og grunn en 2000 år gammel tradisjon med røtter overalt, som bør respekteres. Les mer hos Norsk psykolog forening, eller her (enkelt og greit), men se helst filmen ovenfor!

Å studere – en investering i meg selv!

Fattig. Sliten. Dårlig fysikk. Eller, vidundermenneske. Det finnes dem som er oppe klokken syv hver dag, trener før skolen begynner klokken ni, holder det gående med bøkene til seks, drar hjem for å spise en sunn salat, for så å avslutte det hele med et par timer frivillighetsarbeid eller en sosial sammenkomst. De har aldri behov for å ta seg råd til luksus eller gi seg selv en ferie. Hvis disse studentene samtidig er sunne i toppen og lykkelige må jeg bare kaste inn håndkle og prøve å smile hjertelig på deres vegne, men jeg håper (beklagelig og smålig nok) at vandrehistoriene om slike overnaturlige vesener skjuler mørke hemmeligheter eller usannheter. Jeg blir bare nødt til å tenke: det må jo være noe galt med dem? For den typen konstant sprengkjør hadde aldri jeg overlevd.

Jeg trenger søvn, fritid og et sosialt liv. Jeg trenger i tillegg tid til å føle meg inspirert, til å skrive og til å drømme. Med fritid mener jeg ustrukturert tid der ingenting er planlagt til punkt og prikke, der ingenting må gjøres. Med sosialt liv mener jeg sosial omgang som ikke innebærer bøker og skoleoppgaver. Jeg kommer aldri til å bli en duracell-kanin med et uendelig lager av energi. Jeg går tom til tider, og da ligger jeg der som slakt og orker ikke gjøre annet enn å se på tv eller gråte litt fordi jeg syns så synd på meg selv. Heldigvis leder det vanligvis til at jeg ler høyt av meg selv, kommer meg på beina igjen, og setter i gang. Men disse pausene kommer jeg altså ikke utenom; jeg klarer ikke å være en robot 24 timer i døgnet, i mange år i strekk.

Jeg veit at jeg til tider kan være rimelig dårlig på å reklamere for studier og promotere studenttilværelsen her på bloggen. Jeg klager og syter, og til tider blir jeg, så vel som min stakkars mor, ganske så bekymret for mitt velbefinnende. Bekymret for om jeg er fornøyd med livssituasjonen min i det hele tatt. Men det er jeg altså. Greia er at jeg stort sett er glad, og ikke farlig nær kanten av et stup. Selvom jeg til tider kan befinne meg nettopp der. Jeg er glad for alt jeg har oppnådd, hvor jeg er på vei, og det jeg har akkurat nå. Samtidig er det ikke alltid en dans på roser, for studentlivet er like nyansert som livet selv; man kan være lykkelig, glad, utslitt og oppgitt på samme tid.

Jeg er f. eks alltid fattigere enn jeg kunne tenke meg å være, fordi jeg har valgt meg et beinhardt studie og jeg vil ha best mulige karakterer hele tiden. Det blir altså ikke mye tid til jobbing, og etter snart 4 år med minimumslønn skal jeg si jeg er ganske så sinnsjukt lei. Jeg stiller også ekstremt høye og rigide krav til meg selv, og har derfor stort sett alltid litt dårlig samvittighet for penger jeg skulle ha spart eller pensum jeg skulle ha lest. Samtidig ville jeg aldri ha valgt bort studiet mitt og gjort noe annet fordi det kunne ha spart meg for slit og strev. Jeg kan ikke se for meg en bedre investering i meg selv enn en psykologiutdannelse, og jeg har utviklet meg ubeskrivelig mye siden den dagen jeg satte i gang, en augustmorgen i 2007. Selvom man til tider kan føle seg relativt stabil og lik seg selv, skal jeg si jeg plutselig får små oppvåkninger, og må le av hvem jeg var da i forhold til hvem jeg er i dag.

I alt jeg gjør, skriver og tenker kan jeg merke meg den erfaringen jeg har opparbeidet meg og jobbet for. Det er ikke det at jeg nødvendigvis “tenker psykologi”, men kunnskap om mennesker er jo noe man bruker på seg selv og andre, hver dag og hele tiden, selvom det skjer implisitt og ubevisst. Det at jeg per i dag ofte oppdager at mine tilfeldige og automatiske refleksjoner har grunnlag i velbegrunnet teori og vitenskap er rimelig oppløftende. Man har jo aldri “rett”, men det er en fenomenal opplevelse å se seg selv bevege seg nærmere og nærmere en profesjon, og en kompetanse som skiller en fra de fleste andre. Det er vel verdt slit og strev. Vi mennesker har jo alle et behov for anerkjennelse; det at noen skal se oss for det vi får til, det vi håndterer og det vi er gode på. Derfor tror jeg på å investere tårer, slit og strev i å nå målet sitt, og å gjøre det man tror på og brenner for, selvom det til tider kan virke håpløst, og selvom man til tider kan betvile seg selv og sine valg.

Noen sier at man ikke bør kaste bort tiden sin på noe man ikke liker 100% fordi man kan dø i morgen. Innimellom har jeg lurt på om det da er riktig for meg å sitte på rompa og lese og tenke igjennom andre menneskers skaperverk i flere år, før jeg skal få komme igang med mine egne skaperverk. Jeg som er så innmari glad i å bevege meg, skape og være kreativ. Samtidig har jeg hørt andre si at man skal leve hver dag som om den var den siste, men at man skal tenke som om man skal leve for evig. Det tror jeg er noe av det fineste jeg har hørt. Jeg tror nemlig på at man aldri skal gå til sengs med noe ugjort, usagt eller med en vond følelse, og at man skal jobbe for å kunne smile hver dag før man sovner. Samtidig ville livet blitt ulevelig om man ikke skulle få ha noen tro på en fremtid. Uten en visjon om en fremtid er vi mennesker ingenting, så fraser som “Grip dagen” og “Lev i nuet”, er fine ord til ettertanke, men vi må huske på at vi også kan leve til vi blir 100. En redsel som preger oss alle er vel den vi opplever når vi visualiserer en skrukkete utgave av oss selv, rippet for tilfredshet og stolthet. Vi drømmer om å kunne se tilbake på et liv vi er fornøyde med, og jeg tror det innebærer arbeid så vel som nytelse. Man må stort sett så før man kan høste, og lite kommer gratis. Jeg vil derfor gjøre så godt jeg kan for å smile meg igjennom slitet, og se alle positivene ved det jeg driver med, mens jeg driver med det.

Jeg må allikevel også til tider få tommel opp til å skrike stygge ord til lånekassen, skrive linjer om at jeg vil brenne pensumet mitt på et heksebål, gråte meg grønn og blå over alle feriene og skoene jeg ikke har råd til, og all tiden jeg ikke kan bruke på å skrive om det jeg vil men må vie til enda en steril skoleoppgave. Å være student i lang tid kan være en rimelig utakknemlig prosess, for du får stort sett ingen annen anerkjennelse enn karakterer godt skjult inni studentweb. Belønningen er altså ikke umiddelbar; nærmest ingen ser deg og det du gjør og oppnår i nåtid. Det krever en god del å være disiplinert  for en belønning som venter flere år frem i tid.