Evig ung

Jeg plundrer som vanlig mye med eksistensielle spørsmål, og nå om dagen dreier det seg naturlig nok ofte om alder. Jeg er nærmere tredve enn tyve. Jeg er ikke student lenger, jeg er i voksenjobb. Jeg bør kanskje legge en økonomisk ti-års plan, eller kanskje ikke. Hvordan skal man leve livet sitt som ung voksen? Og er jeg egentlig en ung voksen, eller er jeg bare voksen?

Lyset treffer ansiktet mitt og rynken mellom øyenbrynene, mens jeg myser mot dataskjermen på jobb, og skriver enda et journalnotat i sykehusets informasjons og pasientdatasystem. Jeg drøfter faglige problemstillinger på tverrfaglige behandlingsmøter, bistår og delegerer til mennesker som er mye eldre enn meg, og jeg er en av de yngste på arbeidsplassen. Jeg må kjempe mot følelsen av å være mindreårig, ung, og uerfaren. Minne meg selv på at jeg er voksen.

I neste øyeblikk klatrer jeg i trær og kniser som en fem-åring, drar jeg på tur og vil leke eventyrer, drikker jeg vin og fjaser med studentvennene mine, og danser jeg meg inn i natten som en tenåring, til klokken har blitt altfor sent. Har jeg lov til det samtidig som jeg er seriøs og profesjonell på jobb? I vennekretsen går de fleste fortsatt på skole, og de resterende vet ennå ikke helt hvilken yrkesvei de vil tråkke. Jeg er en av få som er ferdig, og som tar fatt på neste kapittel. Men hva skjer i dette kapittelet?

Jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å føle meg voksen, eller om jeg kanskje gjør det allerede. Jeg lurer vel egentlig først og fremst på hva det vil si å være voksen i dag, og Wikipedia har som alltid et svar: En voksen er en person som blir regnet som fullt utvokst og klar til å delta i samfunnet, for eksempel gjennom arbeidsliv, ekteskap, økonomisk ansvar, og politisk deltagelse. Sånn sett har jeg vel vært voksen i hele 8 år.

Problemet er bare at jeg har vanskeligheter med å innfinne meg med kategorien voksen, som så mange andre rundt meg. For jeg er jo ung! Folk er jo unge til de er.. over tredve? Førti?

I definisjonene av hva det vil si å være ung henvises det både til mental innstilling, utseende, og livsstil. Per i dag skal du selvrealisere og lete etter din egen vei, selv etter at ungene er ute av huset. Du skal kontinuerlig reise, oppleve, og utforske, for ikke å bli A4. Du skal danse rundt og slenge med håret iført loddne ullgensere og med champagneglass (alla Cubus-reklamene rettet mot gruppen 35+). Det fremstår som om tiden da man ble en alvorlig voksen når man var utvokst har passert. Kanskje særlig fordi studietiden drar ut i det evinnelige, og fordi ressursene og rikdommen vår gjør et ungt utseende, et yolo-liv, og ansvarsfraskrivelse mulig så veldig mye lenger.

Idealet om evig ungdommelighet proklameres hvorhen man snur seg, og for kvinner er det kanskje ekstra presserende, da ungt blir ansett som vakkert, og et vakkert utseende assossieres med suksess, i større grad enn det gjør for menn. Skjønnhetsbehandlinger og plastisk kirurgi lar de kvinnelige idolene beholde et pubertalt utseende til de er 50+.

(bilde fra den fjåsete filmen Death becomes her)

Jeg merker at grensa mi for “voksen” forskyves for hvert år som går, og jo eldre jeg blir, jo yngre virker de voksne menneskene rundt meg. Dette har heldigvis ikke noe med utseende eller mengde rynker å gjøre for min del. Kollegene mine på jobb er er både kule, morsomme, spreke, og beundringsverdige, samt ordentlig voksne. Ganske så ungdommelige likevel spør du meg. Ganske så beroligende spør du meg.

Mormor fortalte meg nylig at hun ofte skvetter når hun ser seg i speilet, eller merker at andre behandler henne som gammel. Handler og snakker med utgangspunkt i stereotypien “et gammelt menneske”. Hun kan ikke fordra det, og forteller at hun fortsatt er lik på innsiden, og ikke føler seg gammel for fem flate øre. Dama er 76 år. Er det kanskje egentlig døden, og da aldringen man er redd for? Å bli rynkete, kjedelig, treig, klumsete, glemsk, og rigid? Er det denne redselen som skaper stereotypiene vi har om “eldre” når vi selv er unge? Sosialpsykologien sier så, og det er jo egentlig ikke en rasjonell frykt. Mormor fikk seg nettopp ny kjærste, og flørter like hjertelig som en spinnvill tolvåring. Mamma kan søke samme råd som venninnene mine. Pappa kan streve med samme utfordringer som folk på min alder. Alt i alt er det svært lite som forandrer seg med tanke på personlighet og innstilling til livet, såfremt du ikke opplever noe livsomvendende eller oppnår ny innsikt, og blir en bedre utgave av deg selv. Dette skinner jo egentlig soleklart framfor meg hver eneste dag på jobb.

Kategorier til forvirring dere! Jeg forbinder nok det å være ung med en mental tilstand, mer enn med noe annet. Jeg vil ikke bytte ut min mentale tilstand og mitt selv, med noe ukjent. Men det skal jeg da heller ikke. Rynker er bevis på levet liv, og hjernen min blir bare klokere. Eksistensielle spørsmål har sjeldent et fornuftig svar, men et svar kan vel være at man gjerne er voksen og ung på samme tid. Youth – the time of life when one feels young.